Unionsoppløsningen i 1905

Våren og forsommeren 1905 ble det klart for stadig flere at unionen ikke stod til å redde. Spørsmålet gjaldt nå hvordan, ikke om, unionen ville bli oppløst. Kronprins Gustav, som fungerte som kronprinsregent det meste av våren fordi kong Oscar II var syk, forsøkte likevel å fremme forslag om nye forhandlinger. Kronprinsens forslag ble avslått først i Norge, og deretter i Sverige. Sveriges statsminister Boström måtte gå av på grunn av sin håndtering av konsulatsaken. Imens vedtok det norske Stortinget konsulatloven, vel vitende om at det var en utfordring til Sverige og kongen. Da kongen 27. mai ikke uventet nektet å sanksjonere loven, la den norske regjeringen frem sine avskjedssøknader. En drøy uke senere benyttet Stortinget og regjeringen kongens nektelse av å godta avskjedsansøkningen som påskudd til 7. junivedtaket om ensidig norsk løsrivelse fra unionen. Vedtaket ble i Sverige og det meste av verden for øvrig oppfattet som et norsk kupp, og reaksjonene i Sverige var sterke. Den Urtima Riksdagen ble innkalt for å drøfte hvordan Sverige skulle forholde seg til den norske aksjonen, og spenningen steg. Vel historien er lang og jeg skal ikke kjede dere med den her. Saken er den at i dag ble jeg reddet av to gode svenske venner. I tidenes motvind og med et snitt på 29 km/h, slitne bein og en mentalt dårlig dag så ventet to av guttene på meg ved flere anledninger i dag. Ved et tilfelle hadde vi kun 13 km/h på flat mark på grunn av motvinden. Det beskriver dagen ganske godt. Uten mine svenske venner i dag hadde dette blitt "tråkigt.." Kanskje var besluttet om å forlate unionen med Sverige feil den gang i 1905?? I dag hadde jeg i allefall vært villig til å omgjøre det vedtaket i bytte for den hjelpen jeg fikk hit til Karesuando. There are a lot of great guys here in sweden! I morgen er det 11 mil opp til Kilpisjarvi som gjelder og en løpetur på ca 9 km til treriksgrensen hvor Norge, Finland og Sverige forenes. Det blir nok et følelsesladdet øyeblikk. Det kan hende jeg blir å felle noen tårer .. Turen hittil har gitt mange "up and downs" og minnene er mange. Nå gjenstår det kun få mil så har jeg klart det (u)mulige. I dag heier jeg på mine venner Conny og Nikolai. // Jan Hugo

Lag spillere!

Jeg er nå i Pajala. Jeg har hatt en fin dag i dag med god hjelp av av Claes Björling. Han lot meg drafte på hjulet sitt i 10 mil før jeg lot ham få sykle sin vei slik at han også fikk trent litt i dag. De siste 11 mil "left behind", men med godt mot og humør. I morgen er det nest siste etappe og 20 mil til Karesuando. Vi er nå 11 mann igjen i gruppa. Mer er det ikke å si om i dag. Jeg vil i stedet prøve å dele noen av mine erfaringer rundt "spillet" som foregår hver dag i gruppen. Er det noen lag spillere i gruppen? Alle har sine egne mål. Noen ganger sitter de sterkeste bak i gruppen uten å bidra til fellesskapet i noen særlig grad, for neste dag å dra gjennomsnittet kraftig opp. Det er ikke "ærlig" sykling i mitt hodet. Jeg har forsøkt å hjelpe til når jeg har hatt styrke til det og ikke lurt meg unna, annet enn når jeg har vært nær egen tålegrense. Andre har syklet veldig hardt på en dag, for den neste å sitte i bussen. Noen dager har det skjedd at feltet har vært sprengt i fillebiter, der ingeniøren bak setter seg på bussen halvveis med en eller annen forklaring. Hvorfor skjer dette?? Eksemplene er mange og uten å fornærme noen eller nevne navn så har også jeg hatt mine dårlige sider gjennom touren. Så jeg rekker opp handen med en gang og er fult bevist på at jeg kaster stein inn i glasshuset hvor jeg selv sitter. Det som er så kult er at det er flere andre der også:) Hvorfor er jeg her?? Jeg "kjøper" erfaring fra de beste utøverne i verden for å gjøre min egen vei til mitt mål kortere. Min vei til målet vil derfor bli kortere på den måten. Buss sjåføren laster bilen med henger hver morgen og kveld, og det er alltid et smil på lur hos denne herlige gutten. Han gir oss god support underveis og du kan alltid stole på at han venter på deg når du er "left behind" for å supportere deg med en red bull eller annet av det du måtte behøve. Hva skiller ham fra oss? Han får betalt for jobben .. :) Er triatleter kyniske mennesker som bare bidrar til samfunnet dersom det fordeler dem selv. Er livet forøvrig også slik?? I dag var en av gutta "left behind" med 19 mil mer å sykle. Jeg synes ikke gruppen bør være særlig stolt av det. Jeg valgte også å ikke vente på ham, selv om jeg kunne valgt å gjøre det. Mitt mantra "Why wait to be great" er vansklig å leve opp til. Også i dag feilet jeg når det kommer til dette enkle valget. Hvorfor? Selv om morgenen kan enkelte være 15-20 minutter for sene hver dag, mens andre alltid møter opp når de skal. Er tid mer verdifull for noen enn for andre? Vel dette er bare noen tanker, men en ganske interessant studie, og absolutt verdt en "stor studie" i seg selv. Jeg vil ikke være en sånn idrettsutøver, men dessverre så er nok også jeg fanget opp i min egen "lille verden" der egne behov kommer foran de andres. Er jeg av den grunn et dårlig forbilde for andre? Jeg skal tenke mer på dette over de neste dagene og se om jeg kan være en bedre lagspiller og triatlet. Hvis noen har synspunkter på dette er det fint, eller er jeg helt av sporet. Ta vare på deg selv, det er ikke sikkert at det er noen andre som gjør det, og takk for all støtte på sms, mail og over bloggen min. Jeg heier på dere alle! Bildet illustrere en lagspiller som jeg alltid kan stole på. Hadde jeg vært som henne ville livet også som triatlet være bedre! // Jan Hugo

Keep your head in there

I dag var beina på plass igjen og kroppen kjentes bra. Det er mer og mer et spørsmål om en orker de siste milene mentalt sett, enn om kroppen kan eller ikke. I dag satt jeg med såpass gode bein at jeg har trukket en del på feltet også. Det vil si at vi sprakk opp i 5 grupper etter 30 minutter kjøring i dag. Jeg satt langt frem i gruppen, men siden to av proffene satt der så slapp jeg meg ned til neste gruppe. Etter 80 km var vi alle samlet igjen. Så trekket mitt med å slippe meg bak igjen var bra. Vi stoppet i Piteå i en time i dag. Det er det lengste stoppet vi har hatt siden vi startet touren. Vi var inne hos familien til Jonas Colting og spise lunsj. Det var herlig å få komme inn i et vanlig hus til en vanlig familie igjen. Det var mentalt oppfriskende. Ca 4 mil fra Luleå i dag så svingte gruppen av E4, fordi de syntes det ble for mye trafikk der. Jeg og Marko bestemte oss for å kjøre E4 alene til Lulea. Både Marko og jeg hadde gjort en del grovjobb i feltet i dag og vi syntes begge at det var greit å kjøre sammen de siste milene. Vi vekslet på å dra med ca. 10-15 minutter hver av gangen. Det har vært en skikkelig sidevind i dag og feltet har ligget i vifteform når veiene har tillatt det. Vi ankom ca 15 minutter før de øvrige i dag. I morgen er det 210 km opp til Pajala som gjelder. De tre siste dagene er det ikke kroppen som skal testes og trenes, men karrakteren. Keep your head in there! // JH

Jonas jag är ledsen

Jonas Jag är ledsen. Jonas du är min hjälte. Jonas idag visade du styrka och ledarskap att samla pojkarna efter 80 km cykling. Jonas jag älskar Tour of Sweden. Jonas jag reservera utrymme nu för nästa års tour. Jonas du är stark. Jonas jag loggar in mig i din Fan Club. Jonas, tack för att jag fick äta med din familj i Piteå i dag. JONAS DU ÄR DEN BÄSTA Jonas vi låter videoen ligga på bloggen till varning till andra .. som skulle "be left behind" // Jan Hugo

69 mil "more to go"

I dag skulle det bli en lett dag, så feil en kan ta. I natt har jeg hatt nye anfall med diare. I tillegg til kaldsvette denne gangen. Er dette signalet på at nå vil ikke kroppen mer? Jeg fikk inn marginalt med frokost og nye runder på badet før vi startet ut klokken kl 1030 i formiddag. Allerede etter første mila kom tempoøkningen i dag. Jeg kjente meg næringstom, kald og lite motivert. Jeg slapp feltet på flat mark etter 6 mil. Det ble 8 mil alene "left behind" med et slit. IRONMAN my ass.. I dag var jeg ikke mye jernmann. Har syntes synd på meg selv. Små sadelsår har kjentes som store kjøttsår. Nummenhetene i hendene har kjentes som spiker gjennom hendene. Temperaturen har føltes som -17 c og ikke som de 8 c som det var i morges. Jeg har hatt lyst til å gråte, bryte og gi fan i hele greia og ta første fly fra nærmeste flyplass og hjem til Harstad og få meg et normalt LIV som andre. Hadde mest lyst til å sette meg inn i følgebilen, men siden dere der hjemme skal ha underholding noen dager til så gjordet jeg et kort stopp, spiste en sportsbar og startet å klore meg fast til asfalten igjen. Meter for meter, meter ble til kilometer og gradvis begynte trua på å se Skellefteå i dag å sige innover meg. Det ble alt for mange negative tanker i dag. Jeg håper det kun var en mental greie og ikke at kroppen er slutt for denne touren. Det er fortsatt 69 mil igjen til treriksgrensen. Dette kommer til å holde hardt. I dag har jeg kun syntes synd i meg selv og jeg skjønner ikke hva jeg gjør her sammen med disse guttene. Jeg er så glad for at livet med HCK og turene runde Kvæfjord venter der hjemme og at et normalt liv med jobb og familie snart er et faktum igjen. Svømmeøktene med Jante i Grottebadet.. JEG SAVNER DERE ALLE! I morgen sykler vi ut kl. 1030 fra Skellefteå til Luleå. En distanse på 140 km. Det høres så lett og så kort ut. Akkurat nå så driter jeg i det. Jeg sitter på rommet å hører på musikk og spiser litt potetgull. I morgen skal jeg starte ut med friske bein, se fremover igjen og vinne mil for mil mot Harstad. Takk for alle sms og heiarop fra dere alle. De har så langt kommet godt med. // Jan Hugo

Hjemlengsel på hviledagen

Ikke my å rapportere i dag. Har kjørt et distansepass i svømmehallen her i Umeå i morges over ca 3000 m, ala Colting 40 x 50 m. Ellers så har jeg spist 4 is, spist pizza, vingummi og sovet en time på ettermiddagen. Nå er klokken 21 og jeg tar senga igjen. I dag har jeg hatt tid til å få hjemlengsel. Det blir lysere om nettene lengre nord en kommer og det faktum at en snart er hjemme gir lengsel etter de der hjemme. I morgen sykler vi KUN 140 km opp til Skellefteå. Det blir spennende å se hvordan proffene kjører de 5 siste dagene. Det er fortsatt en bit til å sykle, men samtidig kort nok til å gjøre det til en skikkelig "hammerfest". Bjørn er tilbake i gruppen igjen i morgen. Da pleier det å gå litt raskere. Vi har vært inne i byen en del i dag og surfet litt rundt i bilen og i gågaten. Beina føles okey og knotten likeså. Det er bra med tanke på en ny dag i morgen. // Jan Hugo

Dø eller reorganiser deg!

I dag har vi kjørt 280 km på E4. Det er første dag på campet hvor vi har gjort det. Med susende biler i alle retninger blir nok valget anderledes de øvrige dagene. I dag ville vi ikke ha ekstra mil når distansen allerede var på 280 km. Vi har klatret 1954 høydemeter i dag i paddeflate Sverige. Det er ganske utrolig. Dagen i dag startet meget rolig ut fra Sundsvall, beina var helt slutt og jeg planla ganske tidlig å droppe gruppen ved første tempoøkning. Den fikk vi etter 80 km da Jonas Colting skulle ta hevn fra dagen før hvor han satt med trøtte bein. Han dundret på i over 30 km og i slutten av en lang bakke var jeg tvunget til å slippe køen med HR 171. Jeg kunne enten legge meg ned å dø, eller reorganisere meg for 140 km alene. Bussen var ikke et alternativ. Etter ca 20 nye km der jeg allerede hadde passert to øvrige ryttere som også måtte slippe Jonas så fikk jeg beskjed fra følgebilen om at jeg lå først, ca 10 minutter foran resten av gjengen. De hadde kjørt av motorveien for å pisse eller et eller annet. De hadde speidere på utkikk etter oss som lå bak. De mistet meg da jeg lå ganske tett opp til dem. Så fra sist til først. Villdyret våknet og jeg kjørte på for å komme først inn til Umeå. En dag der du kan sette proffisene "på plass" får du ikke mer gratis enn dette. 18 km fra Umeå får jeg beskjed om at det kun er tre som jager bak, og at de andre er for langt bak der igjen. Jeg kjørte inn til Scandic 1 minutt før gruppen bak. Det var som 17 mai og Julaften på en gang. Selvsagt fikk jeg jukset 10 minutter da feltet hadde stoppet, men med den kjørestyrken som er i gruppen burde dem ha kjørt meg inn. Selvfølgelig la nok ikke alle alt for mye i dette, men det var skikkelig jaging mot slutten. Derfor smakte det ekstra godt å komme først. Snittet mitt over de sista 14 milene som jeg kjørte alene vet jeg ikke, men totalt for dagen hadde jeg 35,69 km/h og da var snittet før Jonas startet å kjøre kun ca. 30 km/h. Jeg hadde svært gunstig vind og det alene gjordet jobben mulig.. I morgen er det hviledag her i Umeå. Jeg kjører nok et distansepass i svømmehallen for å holde kroppen i gang. Marko skal i tillegg løpe 0730. Da sover jeg fortsatt. // Jan Hugo