Borte bra, men hjemme best

I dag formiddag passerte jeg grensen til Norge på tur hjem. Etter 15 dager på farten med svenske venner må jeg innrømme at det var godt med gule veistriper og norske skilt igjen. Ingenting kan erstatte hjemme med Siv, Alex og Oda. Et sted hvor en kan restituere seg, slappe av og være seg selv 100% av tiden. I morgen er det heldigvis hverdagen som gjelder igjen. Jeg har vært utrolig heldig som har fått være på veien med mine svenske venner i 15 dager. Hva er konklusjonen etter touren? Det er vanskelig å trekke frem kun en konklusjon til det har touren vært for innholdsrik. Jeg prøver meg likvel med noen highlights over 2400 KM. 1. Når du tror at du er trøtt, så har du minst 30% krefter igjen. Dersom din mor tror at du er trøtt har du imidlertid 70% igjen. Tar du en RED BULL får du øyeblikkelig dobbelt opp med "supermannkrefter." Sitat fritt oversatt etter vår alltid hyggelige Pasi Salonen. 2. Why wait to be great! 3. Jonas Colting som jeg har elsket og hatet under touren. "I love Colting camps" Jonas, Pasi, Claes og Bjørn er alle store på hver sin måte. Jeg blir ikke overrasket om vi har VM og EM medaljer og den svenske mesteren blant disse navnene i år. 4. Keep your head in there! Om du har ups eller downs så vær smart. Det er ikke lett når du kjører med disse guttene. En vil så gjerne vise at en kan .. 5. Ikke spill inn videoer når du er trøtt og "left behind." Det er kun morsomt for resten av verden :) 6. Vær deg selv. Det tar litt tid før at svensker oppdager at du er en grei kar. Om jeg kjører touren på nytt i 2010? I love Colting camps :) Tour of Sweden closed. // JH

Keep your head in there

I dag var beina på plass igjen og kroppen kjentes bra. Det er mer og mer et spørsmål om en orker de siste milene mentalt sett, enn om kroppen kan eller ikke. I dag satt jeg med såpass gode bein at jeg har trukket en del på feltet også. Det vil si at vi sprakk opp i 5 grupper etter 30 minutter kjøring i dag. Jeg satt langt frem i gruppen, men siden to av proffene satt der så slapp jeg meg ned til neste gruppe. Etter 80 km var vi alle samlet igjen. Så trekket mitt med å slippe meg bak igjen var bra. Vi stoppet i Piteå i en time i dag. Det er det lengste stoppet vi har hatt siden vi startet touren. Vi var inne hos familien til Jonas Colting og spise lunsj. Det var herlig å få komme inn i et vanlig hus til en vanlig familie igjen. Det var mentalt oppfriskende. Ca 4 mil fra Luleå i dag så svingte gruppen av E4, fordi de syntes det ble for mye trafikk der. Jeg og Marko bestemte oss for å kjøre E4 alene til Lulea. Både Marko og jeg hadde gjort en del grovjobb i feltet i dag og vi syntes begge at det var greit å kjøre sammen de siste milene. Vi vekslet på å dra med ca. 10-15 minutter hver av gangen. Det har vært en skikkelig sidevind i dag og feltet har ligget i vifteform når veiene har tillatt det. Vi ankom ca 15 minutter før de øvrige i dag. I morgen er det 210 km opp til Pajala som gjelder. De tre siste dagene er det ikke kroppen som skal testes og trenes, men karrakteren. Keep your head in there! // JH

Jonas jag är ledsen

Jonas Jag är ledsen. Jonas du är min hjälte. Jonas idag visade du styrka och ledarskap att samla pojkarna efter 80 km cykling. Jonas jag älskar Tour of Sweden. Jonas jag reservera utrymme nu för nästa års tour. Jonas du är stark. Jonas jag loggar in mig i din Fan Club. Jonas, tack för att jag fick äta med din familj i Piteå i dag. JONAS DU ÄR DEN BÄSTA Jonas vi låter videoen ligga på bloggen till varning till andra .. som skulle "be left behind" // Jan Hugo

69 mil "more to go"

I dag skulle det bli en lett dag, så feil en kan ta. I natt har jeg hatt nye anfall med diare. I tillegg til kaldsvette denne gangen. Er dette signalet på at nå vil ikke kroppen mer? Jeg fikk inn marginalt med frokost og nye runder på badet før vi startet ut klokken kl 1030 i formiddag. Allerede etter første mila kom tempoøkningen i dag. Jeg kjente meg næringstom, kald og lite motivert. Jeg slapp feltet på flat mark etter 6 mil. Det ble 8 mil alene "left behind" med et slit. IRONMAN my ass.. I dag var jeg ikke mye jernmann. Har syntes synd på meg selv. Små sadelsår har kjentes som store kjøttsår. Nummenhetene i hendene har kjentes som spiker gjennom hendene. Temperaturen har føltes som -17 c og ikke som de 8 c som det var i morges. Jeg har hatt lyst til å gråte, bryte og gi fan i hele greia og ta første fly fra nærmeste flyplass og hjem til Harstad og få meg et normalt LIV som andre. Hadde mest lyst til å sette meg inn i følgebilen, men siden dere der hjemme skal ha underholding noen dager til så gjordet jeg et kort stopp, spiste en sportsbar og startet å klore meg fast til asfalten igjen. Meter for meter, meter ble til kilometer og gradvis begynte trua på å se Skellefteå i dag å sige innover meg. Det ble alt for mange negative tanker i dag. Jeg håper det kun var en mental greie og ikke at kroppen er slutt for denne touren. Det er fortsatt 69 mil igjen til treriksgrensen. Dette kommer til å holde hardt. I dag har jeg kun syntes synd i meg selv og jeg skjønner ikke hva jeg gjør her sammen med disse guttene. Jeg er så glad for at livet med HCK og turene runde Kvæfjord venter der hjemme og at et normalt liv med jobb og familie snart er et faktum igjen. Svømmeøktene med Jante i Grottebadet.. JEG SAVNER DERE ALLE! I morgen sykler vi ut kl. 1030 fra Skellefteå til Luleå. En distanse på 140 km. Det høres så lett og så kort ut. Akkurat nå så driter jeg i det. Jeg sitter på rommet å hører på musikk og spiser litt potetgull. I morgen skal jeg starte ut med friske bein, se fremover igjen og vinne mil for mil mot Harstad. Takk for alle sms og heiarop fra dere alle. De har så langt kommet godt med. // Jan Hugo

Dø eller reorganiser deg!

I dag har vi kjørt 280 km på E4. Det er første dag på campet hvor vi har gjort det. Med susende biler i alle retninger blir nok valget anderledes de øvrige dagene. I dag ville vi ikke ha ekstra mil når distansen allerede var på 280 km. Vi har klatret 1954 høydemeter i dag i paddeflate Sverige. Det er ganske utrolig. Dagen i dag startet meget rolig ut fra Sundsvall, beina var helt slutt og jeg planla ganske tidlig å droppe gruppen ved første tempoøkning. Den fikk vi etter 80 km da Jonas Colting skulle ta hevn fra dagen før hvor han satt med trøtte bein. Han dundret på i over 30 km og i slutten av en lang bakke var jeg tvunget til å slippe køen med HR 171. Jeg kunne enten legge meg ned å dø, eller reorganisere meg for 140 km alene. Bussen var ikke et alternativ. Etter ca 20 nye km der jeg allerede hadde passert to øvrige ryttere som også måtte slippe Jonas så fikk jeg beskjed fra følgebilen om at jeg lå først, ca 10 minutter foran resten av gjengen. De hadde kjørt av motorveien for å pisse eller et eller annet. De hadde speidere på utkikk etter oss som lå bak. De mistet meg da jeg lå ganske tett opp til dem. Så fra sist til først. Villdyret våknet og jeg kjørte på for å komme først inn til Umeå. En dag der du kan sette proffisene "på plass" får du ikke mer gratis enn dette. 18 km fra Umeå får jeg beskjed om at det kun er tre som jager bak, og at de andre er for langt bak der igjen. Jeg kjørte inn til Scandic 1 minutt før gruppen bak. Det var som 17 mai og Julaften på en gang. Selvsagt fikk jeg jukset 10 minutter da feltet hadde stoppet, men med den kjørestyrken som er i gruppen burde dem ha kjørt meg inn. Selvfølgelig la nok ikke alle alt for mye i dette, men det var skikkelig jaging mot slutten. Derfor smakte det ekstra godt å komme først. Snittet mitt over de sista 14 milene som jeg kjørte alene vet jeg ikke, men totalt for dagen hadde jeg 35,69 km/h og da var snittet før Jonas startet å kjøre kun ca. 30 km/h. Jeg hadde svært gunstig vind og det alene gjordet jobben mulig.. I morgen er det hviledag her i Umeå. Jeg kjører nok et distansepass i svømmehallen for å holde kroppen i gang. Marko skal i tillegg løpe 0730. Da sover jeg fortsatt. // Jan Hugo